Man kan være alene, uten å være ensom

56 dager. 

8 uker. 

2 måneder. 

Tenkt at det allerede har gått to måneder siden jeg forlot Norge, og skrev dette innlegget! Det føles som om det var en uke siden jeg satte meg på flyet til Bali, og nå sitter jeg og venter på flyet til mitt fjerde stopp på reisa! (Som går klokken 06:00 i morgen tidlig, så da blir det overnattings på flyplassen i Sydney, har allerede tatt et fly fra Fiji…) 
I to måneder har det bare vært meg selv jeg kan stole på. Meg selv og magefølelsen. Jeg kan fortsatt ikke helt tro at jeg gjør dette. At jeg faktisk gjør det jeg har drømt om så lenge. Mange vil si at jeg er heldig. Ja, på en måte. Men jeg har jo valgt det selv. Du kan også velge å jobbe rævva av deg, for så å si opp jobb og leilighet, og leve litt på kanten. Jeg er heldig som har den muligheten, ja. Men de fleste som bor i Norge har den muligheten, så lenge man tør, og vil det nok. Det gjelder igrunn alt. Det handler om prioritering.

Det er mange hjemme, men også folk jeg har møtt på veien, som syns jeg er tøff som tør å reise alene.  Jeg er kanskje det. Men jeg trives også veldig godt i mitt eget selskap, og har ikke noe i mot å for eksempel sitte og spise alene. Det kan kanskje se litt ensomt ut, men jeg syns det faktisk er veldig deilig. Og jeg foretrekker å sitte alene å spise, enn å gå til et bord fullt av folk og sette meg med de. Jeg er mer redd for det, enn å være alene. Man kan være alene, uten å være ensom. Jeg tror det er viktig å lære seg det å klare seg alene. At man kan ha det bra alene, og ikke være avhengig av en eller flere personer. 

Selvfølgelig har jeg også til tider følt meg alene OG ensom. Da må jeg bare stille om hjernen, og tenke at jeg må nyte dette mens jeg kan. Ensom eller ei. Og de gangene jeg har hatt noen skikkelig bra dager, hvor jeg har opplevd steder som tar pusten fra meg, da kan jeg savne det å dele opplevelsen med noen jeg kjenner. Det å kunne si ut høyt at WOOOW, se hvor fint det er her! Eller når kjæresteparrene og jeg sitter og ser på solnedgangen, da kan det stikke litt i hjertet, og jeg ønsker at det var jeg som hadde noen å holde hånden i, og som liker meg på den måten. Men dette går alltid fort over. Og for det meste tar jeg meg selv i å klype meg i armen, fordi jeg ikke helt kan tro at jeg gjør dette. At det skjer her og nå. Fordi det gjør faktisk det. Og den følelsen er ubeskrivelig. Men den får meg hvert fall til å smile. Og sitter man å smiler for seg selv, så har man det veldig bra.